Kuna og religion

"Paul i Kuna Yala" del 4:

Banan-middag. Kokebananer, selvsagt.

Her fortsetter min brennaktuelle og alltid etterspurte serie om urbefolkning i utkant-Panama. De første innleggene fra besøket i Kuna Yala var noe strenge. Jeg står fast på vurderingene jeg gjorde, men vil gjerne vise mer av den positive siden ved samfunnet. Kommentarer på sakene jeg har publisert tyder også på at det er andre øyer som tilsynelatende fungerer bedre enn Mulatupo Sasardi, som jeg bodde på. Det demret imidlertid raskt for meg at denne øya ikke er det paradiset det ser ut som...

Er det noe kunaene kan, så er det å kreve penger av fremmede, derfor gjelder det å finne seg gode allierte, som behandler meg som en gjest og ikke ei mjølkeku. Heldigvis blir jeg blir venn med lokalhistorikeren Simon, båtbyggeren Riquelino og kokosdyrkeren Losorio, i tillegg til læreren Ernesto. Disse fire karene har herlige familier hvor jeg får komme og gå som jeg vil. Faktisk er de ganske tøffe når de forsvarer vårt bekjentskap overfor de andre familiene, som i noen tilfeller later til å regne våre vennskap som deres tapte fortjeneste. Jeg nekter nemlig blankt å betale for å fotografere noen, og har mer enn nok av herlige modeller i familiene.

Ernestos familie på plassen mellom husene deres.

Jesu småsøsken
Ernestos familie tar seg litt ekstra av meg. Jeg tror de aner min frustrasjon. Behagelig svingende i køya vekkes jeg av grisen hans, som kommer hanene i forkjøpet. Hele familien sover i hovedhuset, som er fullt av bilder og klær og saker og ting rundt på veggene og under taket. Møbler er det minimalt av, og et gardin utgjør veggen mellom to rom. Her er det rett og slett ikke privatliv, hverken innad i familien eller overfor nabolaget. Matlaging og bespisning skjer i kjøkkenhuset, hvor en eldre kvinne blåser liv i bålet hver morgen, og husene åpner seg til et felles gårdsrom der Ernesto hjelper ungene med leksene. Et hjørne er disponert til grisebinge og det motstående gir plass til dusjkabinett med bambusvegger og øse. Ut mot stien går et høyt gjerde med port. Det er et hyggelig hjem.

Nucho'ene er som familiemedlemmer.

Når datteren kommer trekkende med en kurv full av trefigurer, lik de jeg har sett i flere andre hus, forklarer Ernesto at de kalles Nuchos og er en slags barn av gud som hjelper å stille diagnose når man er syk. De beskytter familien, og behandles som medlem av den, sier han, og gir en interessant forklaring.
«Som Igorgio virket her, virket Jesus Kristus der, på det andre kontinentet. Vi har også våre egne lover og historier, og vår gud heter Igorgio.»
«Igorgio?»
«Igorgio, ja, det er sønnen til den samme Store Gud som vi har der oppe i himmelen. Det er sønnen, Igorgio, som når Jesus Kristus kom ned der, på det andre kontinentet, kom ned her. Det er også Guds sønn. Lik han, hva er det nå han heter?»
«Jesus?»

Lærer Ernesto og kona.

«Jesus ja. Når han ble født der, ble en annen sønn av Gud født her.»
«Så Jesus hadde en bror her.»
«Ja, og når Igorgio døde, og også for til himmelen, lot han sine søsken igjen, slik at de kunne beskytte oss når vi er syke. De hjelper oss mye, og det er derfor du ser at alle husene har dem.»

Nuchos tilhørende familien, de står i nær kontakt med Igorgio - Jesu bror.