28 June, 2012

Lakselv - episode 5


 Jeg vet at det er mer mellom himmel og jord enn det ser ut til ved første øyekast. Jeg tror det ikke, jeg vet. Likevel er det godt å få det bekreftet av og til, slik det skjedde i Lakselv.

alvorlig knetrøbbel

Knærne mine ble plutselig dårlige. Først før Vadsø og så igjen opp Tanadalen. Faktisk måtte jeg dytte sykkelen opp bakkene, og kunne ikke stå å trå. Det er skikkelig dårlig nytt for en som har tenkt å sykle ned Norge. Det var ikke menisken, men noe sene og muskelgreier og jeg kunne ikke fatte hvorfor. Riktignok ga jeg alt jeg hadde på tur nordover, men det hadde jo blitt noen uker siden, uten at jeg kjente smerter den gang. Så tenkte jeg på hvor jeg var på vei, og til hvem, nemlig til Kåre Olli i Boreal transport i Lakselv.
   Kåre er norsk same, med "friends in high places" her i Finnmark. Det må man vel kunne si, når broren er sametingspresident. Om noen i Finnmark har kjennskap til tradisjonelle healere, må det være ham.

min Hjelper

En god eldre herre sa seg villig til å møte meg. Han hadde fått opplyst at jeg hadde et helseproblem, og er vel vant til at folk sliter med alvorligere ting enn betente sener i knærne, for han kaster et blikk på meg og konstaterte:
    "Du er jo fullstendig frisk, du vil bare ha en historie."
    Jeg følte med scannet, og lot ham gjøre det, for han så bare god ut. "Ja, jeg vil gjerne ha en historie," bekreftet jeg, men jeg håper at du kan hjelpe meg med knærne mine." Det ble starten på to svært interessante dager.

lytt til kroppen

Hjelperen min har mye å gjøre, så han vil ikke stå fram med navn, ansikt eller stemme. Hn snakker ikke fort, og har mye å fortelle. Han ser vel at jeg virkelig er interessert, og får høre noen av mine historier også. Da jeg nevner at jeg fant en ørn og har et par av fjæra, får han nøyaktig samme ansiktsuttrykk som en gammel dame i skogen nord i British Colombia.
    "Den gir deg styrke," sier han alvorlig og bekreftende. "Den og bjørnen. Har du noe fra dem, hjelper det deg." Han formaner meg om å gi kroppen de vitaminer og mineraler den trenger, om å ta dens signaler alvorlig og å tenke positivt. Melk er noe jeg bør holde meg langt unna, får jeg høre.
    Når jeg sier at jeg av og til setter meg ned og sender varme tanker og ønsker til venner jeg er glad i, og til tider oppfordrer dem til å gjøre det samme til meg, så retter flere av rynkene hans seg ut i glede.
    "Det skal du gjøre! Det er veldig bra!" nærmest buser han ut, og understreker igjen viktigheten av å fokusere på det gode.

naturens medisinkammer

"Bare her i kommunen har jeg mer enn 1000 vekster jeg kan bruke," forteller Hjelperen. Han sier at han blander den sammen på en måte som vanligvis ikke gjør at ingrediensene kan kjennes igjen, ettersom det er så sterke saker der ute at det vil gå helt galt om det misbrukes. Noe får jeg imidlertid lov til å fortelle, som at bark fra hegg demper infeksjoner i åpne sår, og er bra for mine betente muskler.
    Vi kjører opp langs elva og finner en hegg. Min venn feller en stamme og kapper den opp så vi får den med i bilen. Barken lukter av vanilje og mandel, så den er lett å skille fra selja, forklarer han. Jeg skal ta av barken, holde den fuktig, og legge den på knærne klokken ti hver kveld. Jeg får ikke lov til å sykle etter klokken ni.

Evner utover det å kjenne plantenes effekt unngår han i det lengste å snakke om. Jeg må tyne det ut av ham, faktisk, men omsider kommer det - og han vil egentlig gjerne at slike krefter blir kjent og akseptert. Jeg føler faktisk at han bruker meg for å fortelle historiene, men jeg klør meg i hue og lurer på hvordan, ettersom jeg ikke engang får illustrere beretningen med et bilde av ham.

legenes holdning

    Det er allment kjent i Finnmark at en same en gang stoppet Hurtigruta, navnet var Kaaven. Han var sur og fornærmet over at han, uflidd som han var, ikke fikk sitte i salongen og spytte på golvet. Så han stoppet rett og slett båten inntil kapteinen bad om unnskyldning og tryglet om å la skipet gå, for det var i ferd med å drive inn i fjæra! "Ja, nu går båten," sa Kåven. Og den gikk.
    At mange kan stoppe blødninger er også noe de fleste kjenner til, og at steiner og plasser innehar helt spesiell betydning og ikke skal klusses med er også allmenn kunnskap. For to generasjoner siden var denne visdommen enda mye sterkere i folks bevissthet, nærmest dagligdags. Hjelperen min fikk sine egenskaper fra sin mor. Han kan også stoppe ting, og forteller et par historier som jeg ikke vet om han vil jeg forteller videre. De har satt ham i respekt blant folk.Det har med naturen og gjøre, med rett og galt, med Bibelen og en felles åndelig kilde som alle religioner henter sin saft og kraft fra.

At han ser hva som er galt med folk, har fått noen leger til å forbanne ham, mens andre nok vet å dra veksler også på noaidenes egenskaper. Han har fjernet stein i galleblæren og gir når jeg er sammen med ham kostholdsråd til en kar vi treffer, som er operert i halsen. "Han blir bra," sier Hjelperen, som slett ikke har noe imot skolemedisinen og legevitenskap. Men det strekker ikke alltid til. Og er ikke alltid nødvendig.
    Måten blodprøver tas på er noe som opptar og opprører ham. Den gamle metoden med kopping er langt mer presis enn å hente blodet fra store årer. Ved kopping suges blodet ut gjennom små rifter i huden, og du finner stoffer i blodet som kan fortelle langt mer enn når du henter testen i store arterier.
    "Da oppdages sykdommer langt tidligere," hevder Hjelperen. Men det vil ikke legene lytte til.

lyst og last

Men røyker det gjør han. Rullings, for filteret er fullt av partikler som skader lungene, smiler han. Jeg velger uansett å mene at hans røyking ikke er bedre enn min melkedrikking. Vi har alle våre laster, og jeg akter å leve videre med min...

La meg for ordens skyld tilføye. Da jeg syklet videre til Honningsvåg fikk jeg første kveld begynnende smerter i kneet klokken 20.45. Jeg la på barken fra treet så lenge det rakk, hver kveld klokken ti. Nå er knærne som nye. Tusen takk, kjære Hjelper!

god reise, varme tanker og optimisme...