04 July, 2012

Nordkynhalvøya - episode 6


Eller Nordkynn eller Nordkinn, eventuelt Čorgašnjárga. Jeg synes Nordkyn er vakkert, og et vakkert navn må til for å beskrive Europas nordligste fasland. Episoden herfra er litt rotete. Det er en roadmovie hvor jeg fanget løst og fast i løpet av en dag ombord i bussrutene som betjener den digre halvøya. Boreal transport har fire mann stasjonert der ute, på et oppdrag de ser ut til å sette stor pris på.

Lastebussen kjører fra Lakselv ut Porsangerfjordens østbredd, mot Nordkynhalvøya.
Cato, Kåre og Paul ved kontoret i Lakselv
    "Jeg blir faktisk lit sur om de ringer meg for å spørre om saker de bør løse selv," sier sjefen deres, Kåre Olli i Lakselv. Han sitter 300 kilometer unna, og delegerer de daglige avgjørelser til mennene i felt.
    "Jeg stoler på beslutningene. Noe blir kanskje galt i ettertid, men var riktig der og da. De utfører jobben til fulle - og vel så det!"
    Ja, i Gamvik føles det langt til ledere i Lakselv og Stavanger, så her ute tenker de selv.

Jan Petter "vaffel" Larssen
Med de forskjellige sjåførene opplever jeg hvordan de tar seg inn på smale gårdsveier med de digre doningene sine. De leverer byggematerialer personlig, sorterer post og kjenner de fleste vi møter.
    Oppgaven er variert, slik situasjonen ofte er på små plasser. Her er det nemlig ikke nok passasjerer til å fylle en buss, men heller ikke nok frakt til å fylle en lastebil - derfor har de "lastebusser", som kombinerer flere nødvendige samfunnsjobber. Slikt må til for å holde liv i kystsamfunnene i dette komplisert konstruerte landet, og det krever sin mann i et så værhardt strøk som dette.

fargerike gjenreisningshus
delvis oppusset...
Men Nordkyn er noe for seg selv. Det er enormt mange gode fiskevann innover i det snaue landskapet. Det ser forbitterlig ut, med snøflekker langt ut på sommeren, men gutta kunne ikke ønske seg andre steder hen. Slik sett er de som mange finnmarkinger jeg har møtt. Ikke at de rent ut liker kulde og mørke, men de hører til her, og setter så uendelig stor pris på de gode dagene. En slik vi har nå.

Porsangerfjorden ligger som et smykke mot vest, og den nye gode veien slanger seg strategisk i den mest snøfattige traséen. Den stod ferdig i 1989, etter en del krangling med reineiere, som driver langt fler rein enn de 3000 de har lov til ut hit på beite. Jeg har hørt mange triste historier om reindrifta og dyrevelferden, men det er en annen historie.

så da så...
Sjåførene skal ha takk for en hyggelig og flott dag i eventyrland. Finnmarka har igjen vist meg forsiden av medaljen sin - og jeg rakk bussen tilbake. Men la meg bare kommentere lappen på ølskapet i Skjånes. Den er utdatert, da den stammer tilbake til den gang butikken stengte klokken 16.00. Nå har de oppe til fem, og selger som før øl i hele åpningstiden. Bare så du vet det.  :o)


God Reise!