Revolusjon og Kairo Tower

Nok er nok, som det heter. Nå har mor og far tolerert kakkerlakker, malingdryss og kakofonisk støy i tre døgn og trenger alvorlig til en skikkelig dusj heller en et frenetisk forbruk av våtservietter. Det er på tide å bytte hotell.

360 grader og litt til, inne i Al Azhar moskeens gårdsrom - klikk på bildet!

    Først skal vi imidlertid for en siste gang utnytte den perfekte beliggenheten til den møkkete brakka vi sover i nå. Rett over torget er El Hussein moskeen, og på diagonalen finner vi El Azhar. Etter frokosten går vi inn i sistnevnte. Skioene må av i døra. Dette er en stor læreinstitusjon for sunnimuslimer og far forsøker å kalkulere hvor mange det er plass til i det største bønnerommet. Der kan være flere tusen bedende kropper her inne. Alt er vakkert, også den store plassen, som er blendene hvit i sola og fryktelig varm om sommeren, kan jeg huske.

taklampa i Mosque el Hussein

mors lille hjelper

    Når vi litt senere skal inn i Hussein-moskeen henvises mor til en egen inngang og en liten gutt, som ser ut til å være av den plagsomme arten, insisterer på å vise henne veien.
    Dette er også en stor moske med flotte mosaikker og lysekroner, i tillegg til et aller helligste hvor en flott kiste står innenfor et gitter av sølv. Kvinnene har sin egen inngang til denne, fremdeles atskilt fra oss menn. Jeg ser mors skaut blandt alle de muslimske i den avdelingen.
    "Det var virkelig helt spesielt, dette kommer jeg aldri til å glemme," sier hun når vi igjen møtes utenfor, på Midan Hussein. Gutten er fremdeles ved hennes side, smilende. Mor klapper ham på kinnet og forteller; "Tenk, jeg gav ham en femmer for å ha vist meg vei, og så stod han utenfor å ventet hele tiden og så smilte han så takknemlig til meg og sa "Thank you" på en søt måte når jeg kom ut igjen!"
    Og nå hadde guttungen fullført jobben, uten å forlange mer. Han er jo for så vidt godt overbetalt allerede, men prøver ikke å utnytte mors generøsitet til å få mer ut av henne - det er kult. Mor er rørt og han er rik. Perfekt.

Hotelbytte i mini-Suzuki

Men nå sjekker vi ut, etter å ha gitt baksheesh til alle hotellets ansatte. Det er vaskedame, kelner, heismann og altmuligmann som alle er mer eller mindre avhengige av tips fra gjestene, så det får man finne seg i. Det er uansett småpenger for oss, men om de får ti kroner hver, hver dag, skal det være akseptabelt. Heisgutten får i tillegg en femmer for å ta oss til drosjene.
    Sjåførene i de nye hvite drosjene nekter å kjøre etter taksameteret, men vil avtale en fast pris. Gammel vane er vond og vende og trafikken går tregt i sentrum. De vil ha mer enn de femten pund - altså knapt femten kroner - som jeg tilbyr. Da vinker heisgutten inn en rød, knøttliten minibuss med knepen plass til to kofferter, en sekk, mine foreldre og jeg. Vi får akkurat klemt oss inn, og så bærer det avgårde.

i beundring for god navigering

    Som ofte skjer i Kairo, viser det seg at sjåføren ikke er særlig godt kjent i sentrum, så han må spørre seg fram for å finne adressen i Talaat Harb, hvor Golden Hotel ligger. Vi ender opp med å rygge ett kvartal mot kjøreretningen. Når de får rødt lys i andre enden, trykker han jernet i bånn og reversen hans går så det hyler. Det gjør mor også. Dette er høy grad av underholdning og vips ... så er vi framme. Sjåføren er den av oss som er mest lettet. Jeg indikerer at jeg har tenkt å betale femten, hvilket strengt tatt er for lite. Utrykket hans forteller det. Så gir jeg ham skryt og hele femtilappen og han lysner opp og gjør tegn til at han ville havnet i håndjern i arresten hvis politiet hadde sett manøvreringene hans, som for å rettferdiggjøre prisen. Kul kar.

Revolusjonære foreldre

Like sjokkerte som de var på forrige hotell, like lettet blir de nå. Her er det helt strøkent, nydelige værelser med blå fliser på badet og tykke frottehåndklær ferdig brettet på sengekanten. Mor ser seg vantro omkring og er lykkelig. Ute på balkongen fotograferer far henne med revolusjonsplassen i bakgrunnen. Vi bor nemlig bare et par hundre meter fra Midan Tahrir, hvor det i øyeblikket er en leir av protesterende egyptiske liberalister. De vil vi ut å kikke på.

En kopp te i revolusjonens navn - er demokratiet godt når demokratiet nedlegger seg selv?

    Noen foreldre ville kanskje gjort som Utenriksdepartementet tilråder, og unngått demonstrasjoner av enhver - og spesiell politisk - art, ved opphold i utlandet. Slik er ikke mine foreldre. Vi spaserer rett inn på plassen og setter oss ved en provisorisk gatekafe og bestiller te. En av de revolusjonære kommer bort med ballonger og et egyptisk flagg som mor veiver med for å støtte demokratiet. Dette er kjempegøy og selvsagt helt fredelig, men det ligger stort alvor bak det som skjer her, for landet er ved å gå gjennom folkeavstemninger (morgendagens Aftenposten) som baner vei for utstrakt bruk av den muslimske sharialoven, og det er en potensiell katastrofe for det tolerante samfunnet Egypt er idag.

En perfekt dag for tårnbesøk!

Cairo Tower

Turen går videre over elven til øya Zamalek. Den har mange parker og sportsanlegg, samt Kairotårnet som med sine 187 meter er Egypts høyeste bygning. Luften er klar i dag, så det er en fin anledning til å beundre byen ovenfra. Det er en restaurant der oppe, så vi tar lunsj mens vi iakttar aktiviteten på Nilen og får total oversikt over citadellet, El Azharparken og de andre stedene vi hittil har besøkt.
    På plattformen øverst oppe kommer vi ut i friluft og kan gå hele veien rundt. Jeg er ikke overrasket over at vi kan se pyramidene i Giza, som ligger elleve kilometer unna, men jeg hadde ikke ventet at selv Sakkaras pyramider er helt tydelige, rett mot sør. Dit ned er det mer enn tretti kilometer. Det er med andre ord en svært god dag i Kairo, som jo ikke er berømt for god sikt, for å si det slik.

Natt over elven

Det blir mørkner på hjemturen, men mor og far insisterer på å gå. Far har utsatt en hofteoperasjon for å ta denne turen, så det går ikke særlig fort framover. Sola går ned før vi ad en omvei jeg kan klandres for kommer oss over en annen bro enn den vi tok tidligere. Elvebåtene kjører på med egyptisk musikk, vi må nærmest skrike til hverandre for å bli hørt. Fargene på himmelen er sterke bak Zamaleks skyline og neonlysene fra båtene speiler seg i vannet, samtidig som trafikken på den travle og brede veien rett innenfor promenaden lager et forverdelig uvesen. Her promenerer forelskede par og velger seg kanskje en romantisk båttur for å kunne sitte litt ekstra tett på en politisk korrekt måte.
    Min utfordring er å få to stk langsomt gående foreldre over veien. Løsningen er at to karer innser utfordringen min og i hva som for mor ser ut som en suicidal operasjon resolutt stiger ut i veien og stopper bilene. Det er spesielt spennende om de av sjåførene som ikke bruker lys klarer å bremse i tide, men det går strålende.
    Snart er vi igjen på Tahrir, lenge etter mørkets frembrudd. Folk her følger med på nyhetene, noen grupper er samlet. I dag er valget avgjort, og de er forleløpig taperne. Det ga egentlig seg selv, men kampen vil fortsette, for dette kan veldig mange egyptere ikke leve komfortabelt med. Vi ønsker dem lykke til.